mandag 25. oktober 2010

Flere må ta ansvar for å få en ren sykkelsport!

Johan Kaggestad har i dag lagt ut et meget velskrevet blogginnlegg, hvor han i hovedsak legger frem sine tanker og syn på hvordan sykkelsporten kan bli kvitt dopingen, og med det vinne tilbake folkets tilliten og omdømmet. Kaggestads engajement og kjærlighet til sporten skinner klart gjennom i dette innlegget. Han er en av svært få som har skrevet så grundig og reflektert, om hvordan man kan få en slutt på den nærmest endeløse rekken av sykkelstjerner som blir tatt for doping. Norske medier/journalister/synsere er mer interessert i å forbanne seg over de som blir tatt, enn å sette seg dypt inn i hvorfor det skjer, og ikke minst hvorfor det tilsynelatende får fortsette, uten at det blir tatt grep. Jeg har tidligere skrevet hva jeg mener bør gjøres for å gjøre sykkelsporten renere. Resten av dette innlegget vil bli en slags forlengelse av det jeg har skrevet om tidligere, og mine tanker rundt det Kagegstad skriver.

UCI må skjerpe seg
Johan Kaggestad poengterer at problemet kun kan løses på ledernivå, noe jeg er enige om. Kaggestad "angriper" UCI, og sier det knapt går "en uke uten at merkelige beslutninger fattes". Herlig syrlig, og velfortjent. UCI har alltid virket som et tamt forbund, som enten ikke er villig til å ta tak i problemer, eller som ikke klarer å løse dem. UCI fortjener all tyn som slenges deres vei, men de er ikke den eneste maktskikkelsen i sykkelsporten. Når det skal fordels skyld, og det skal letes etter steder hvor det må forbedringer til, for å få en renere sykkelsport, må det sees videre enn til UCI. Arrangørene av de største rittene, sponsorene, teameierne, syklistene og fansen må alle ta et større ansvar.

Dopere dyrkes som helter
Italia er nok det landet i verden som har størst makt i sykkelsporten. Det kommer av at de har flest stjernesyklister, flest fans, størst medieinteresse, og de har flere store sykkelritt enn noen andre. Problemet er at Italia nok er den nasjonen som tar minst ansvar i kampen mot doping, noe de knapt nok legger skjul på. Da Giro d'Italia ruta for 2011 ble presenter, ble et lite knippe syklister kalt frem på scenen, for å få beste utsikt til presentasjonen og for å "markedsføre" rittet. Blant dem var Stefano Garzelli og Alessandro Petacchi, begge med en dopinghistorikk. At ryttere som har vært, eller er i dopingsøkelyset fronter og blir trukket frem som stjerner i et av verdens største sykkelritt, er et klart eksempel på hvilken status tidligere dopere har i Italia. Italienske sykkelfans er på mange måter blant verdens beste. De vet virkelig hvordan man skal sette farger på sykkelritt, og tilfører de italienske rittene en ekstra dimensjon. Men de er også ekstremt tilgivende ovenfor dopingsyndere. I enkelte tilfeller virker det nesten som at en tidligere doper blir en større helt enn de som vinner uten å bli tatt for doping. Jeg er ganske sikker på at 90 % av italienske sykkelfans er mer opptatt av at en itaiener vinner Giroen enn at en ren rytter gjør det. Kunne de velge mellom å få en dopet italiener på toppen av seierspallen eller en ren utlending, tror jeg veldig mange ville valgt det første. Det ser heller ikke ut som at de italienske klasserytterne, som ikke er tatt i doping (som f. eks Nibali og Cungeo), er mer populære enn stjerner med dopingdommer på samvittigheten (som Basso og Riccò).


Sykkelsporten står ovenfor et stort dilemma. Mye av identiteten til sykkelsporten er basert på sportens historie. Historien og heltedyrkelsen av gamle helter er enorm, men den er også et problem. Det finnes nesten ikke en kjent bakke i Italia som ikke hat en minnesvegg, eller som har oppkalt partier av bakken etter Marco Pantani (bildet er fra en minnevegg på Mortirolo). "Piraten" er et strålende eksempel på hvor stor heltedyrkelsen av juksere er i Italia. Pantani var så gjennomdopet som det går an å være. Faktisk var han så dopa at han klarte å pådra seg en dopingutestengelse på 1990-tallet. Du skulle være rimelig proppfull av dop for å klare det, for på den tiden var det nærmest en uskreven regel at sporten så gjennom fingrene på juksingen. Allikevel er Pantani en legende og en sykkelgud i manges øyne. Alle de som hyller og heier på dopere, skaper stygge ringvirkninger for sporten. Arrangørene ser seg nødt til/vil ha med rytterne som fansen elsker. Uavhengig av deres fortid. Mindre sykkellag, som ville gitt en nyre for å få være med i et av de store rittene, innser raskt at å gi disse jukserne en ny sjanse er korteste vei inn i det gode selskap. Johan Kaggestad viser i sitt innlegg til Vacansoleil, og deres signering av Ricardo Riccò. Det nederlandske laget er et av de beste eksemplene på lag som blir fristet til å ansette tidligere (og kanskje fortsatt aktive) dopere.

Flere tjener på å gi dopere en ny sjanse
I år rustet Vacansoleil kraftig opp i stallen, i håp om å få innbydelse til de største rittene. Det fikk de, noe skuffende, ikke. Selv ikke å signere brødrene Feillu (som er en relativt stor fransk "nasjonalskatt") var nok til å få plass i Giroen, Touren eller Vueltaen. Da Riccò hadde sonet ferdig sin dom var laget raskt ute med en kontrakt. I mine øyne er det noe de burde straffes for. Mest trolig blir de isteden "hedret" med en ProTour-lisens og innbydelse til i hvertfall Giro d' Italia, for Riccò en stor helt i Italia. Å si at det er sykkelfans sin skyld at en rytter som Riccò får komme tilbake i det gode selskap, straks utestengelsen er over, er selvsagt en sterk ovverdrivelse. Her er det flere som underveis kan bryte den onde sirkelen. Arrangørene kan være tøffe nok til å si at de ikke ønsker juksere i rittet sitt. Lagene kan også motstå fristelsen det er å hente juksere, og sponsorene kan tvinge teameierne til å gjøre nettopp dette. UCI kan lage et regelverk som setter større hindringer i veien for at dopere raskt kommer tilbake og dominerer sporten. I tillegg kan syklister og sykkelfans ta større avstand fra dopere, slik at de ikke føler seg velkommen tilbake. Det er med andre ord veldig mange som har innflytelse, og som kan bruke den til å få en slutt på dette tullet.

Tiltak må på plass
Det alt bunder ut i er at så lenge noen har noe å vinne på å dope seg, eller på å ta imot tidligere dopere med åpne armer, vil vi ikke få slutt på dopingen. Det er ingen overraskelse at folk velger å gjøre det som gagner seg selv, før det som gagner fellesskapet. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det må gjøres tiltak som sørger for at ingen har noe å vinne på hverken å dope seg, eller å ansette tidligere dopere. Først når slike regler/tiltak er på plass kan vi begynne å tro og håpe på en ren sykkelsport. Mine forslag til slike tiltak kan dere lese i dette innlegget.


En ting er Kaggestad og jeg uenig i, og det er lagstraff. Kaggestad ønsker å innføre lagstraff, og foreslår et års utestengelse for lag som har ryttere som blir tatt for doping. Det er jeg strengt uenig i. Riktignok er sykkel en lagidrett, men å straffe uskyldige mennesker for feilene noen idioter gjør, blir i mine øyne å skyte langt over mål. Det vil straffe både ryttere og sykkelfans. Tenk for eksempel om Thor Hushovd skulle bli hindret i å sykle i sin verdensmestertrøye, fordi laget hans ble utestengt i et år, fordi en eller annen tulling hadde tatt seg en tur på apoteket. En slik straff tror jeg ville ødelagt langt mer enn det hadde hjulpet sykkelsporten. Men vi er begge enige om at det må tas grep, og at det må skje i ledelsen. Det være seg UCI, lageiere så vel som arrangører. Det må bli en felles kamp mot dopingen, og en felles nulltoleranse for juks!

1 kommentar:

  1. Angående Pantani..

    Han har ingen dopingdom, kun en startnekt for hematokritverdier, på linje med Frode Estil i 2005. JA, han var mest sannsynlig dopet, men det er underdog-en og kjørestilen han minnes for.

    Kan man ikke like Pantani, kan man ikke like noen andre sammenlagtryttere fra samme tid heller. Klatrespesialister kan liksom ikke være bedre enn andre i bakker uten å være kjeltringer...

    SvarSlett