Hjemmeseier etter spurt i Cavendishklassen!

Etter en trist dag i går kunne det ikke blitt en bedre dag i dag. Australske Michael matthews tok en overlegen spurtseier på mennenes U23 løp. Han vant med flere sykkellengder, og jublet hemningsløst for en ekstremt populær hjemmeseier. En velfortjent en også, for australienerne tok kontroll over rittet i store perioder. Det endte altså med en spurt i en stor gruppe. Amerikanerne kjørte opptrekk for Phinney, men tempomesteren måtte se seg slått av Matthews og tyske John Degenkolb. Han delte bronsemedaljen med canadiske Boivin. Med andre ord fire mann på pallen (for første gang i historien?). Det sier sitt om hvilke drama det ble på slutten.

For mange er nok Michael Matthews mest kjent for sine to etappeseire i Ringerike GP, og neste sesong kjører han for Rabobank. I dag holdt han hode kaldt på hjemmebane, og tok sin største seier noensinne. Han kjørte et optimalt taktisk løp. Der Degenkolb lot seg rive med til å gå i en del småbrudd på slutten, så var Matthews rolig og satset kun på at alt skulle samle seg og ende i en spurt. Det gjorde det også, og da var han nådeløs. En spurt i Cavendish klassen!

Som dere kan lese lenger ned var nordmenene aktivt med i løpet. Vegard Stake Laengen (bildet) prøvde seg i den første bakken på sisterunden, men fikk aldri den luka han trengte for å holde unna. Han og Bugge kjørte allikevel glimrende, selv om de ikke fikk resultatene som matchet innsatsen. Stake Laengen ble nummer 30 og Bugge nummer 54. Øystein Stake Laengen og Daniel Jarstø stod av underveis. Bugge var uheldig da kjedet hans hoppet av i bunn av den siste bakken. Det tok fra han muligheten til å spurte om en topp 15 plassering. Bittert.

Slik gikk det til:
Dagens ritt startet på den mest mulig forvirende måten, ved et angrep av Ben King, etterfulgt av et angrep fra Ben King. Først angrep den amerikanske mesteren av året Ben King. Han bygget seg opp en fin ledelse på rundt minuttet, før australske Ben King (samme navn, og har syklet på samme lag som den andre King i hele år) gikk etter. De to fikk aldri kontakt, men fikk begge et solid gorsprang ned til feltet, som tok det rolig i starten. Avstanden var oppe i nesten 5 minutter. Feltet fikk fart på seg på den tredje av i alt 10 runder. I første bakke satt italienske Moreno Moser (nevøen til Francesco Moser) fart, men fikk ikke noe mer ut av det enn å dra feltet ut på en lang strek. Da ble det offensiv kjøring en liten stund, før det hele roet seg ned igjen. Den eneste som fikk luke var hviterussiske Andrei Krasilnikau. Han fikk raskt kontakt med kinesiske (Hong Kong – China laget) King Lok Cheung og australske Ben King. De tok opp jakten på amerikanske Ben King, mens avstanden til hovedfeltet økte til 6 minutter.

På den femte runden ble farten skrudd opp betraktelig, og feltet slo for første gang sprekker opp den første bakken. Det samlet seg igjen, men utskillingen hadde startet. På den sjette runden fikk vi sett den norske trøya i brudd. Daniel Jarstø satt i et brudd før første bakke, men de ble raskt kjørt inn. Jarstø ga seg ikke så lett, og dro opp over halve bakken. God innsats! Senere på den runden støtet Moser og Dowsett seg opp til gruppa med australske Ben King. De to kjørte fra denne opp den første bakken på sjuende runden, før Moser parkerte Dowsett i den andre bakken på den runden. Han hentet også inn lederen Ben King, og parkerte han da de gikk ut på den 8. runden. Ledelsen ned til feltet, som da var anført av hjemmenasjonen Australia, var på drøye minuttet.

På den 8. runden ble det kjørt jevnt hardt, og avstanden mellom Moser og feltet ble redusert til 25 sekunder. Opp første bakke på den nest siste runden gikk franske Tony Gallopin hardt til, og fikk en fin luke. Etter den andre bakken fikk han besøk av tyske Degenkolb, nederlandske Dumoulin og italienske Batteglin. De var en sterk gruppe, noe feltet forstod, og de ble derfor hentet inn raskt. Mange prøvde å gå kontra, men da klokka ringte for passering siste runde var feltet så god som samlet. 73 mann satt med i feltet da. Norge hadde med både Vegard Robinson Bugge og Vegard Stake Laengen. Begge satt godt fremme i feltet. Stake Laengen angrep tidlig på siste runde, og var veldig offensiv før den første bakken. Han fikk dessverre lite betalt for bruken av krefter. Men han fikk vist frem det norske trøya opp bakken siste gang, strålende.

Det sprakk overraskende lite opp den første bakken, men det var ikke lenger noen lag som hadde ryttere nok til å kontrollere rittet lenger. Derifra og inn ble det mange angrep. Tony Gallopin så spesielt sterk ut. Han fikk en luke på slutten, og franskmenne gjorde en god jobb med å markere andre ryttere som prøvde å gå etter. Nederland klarte å samle seg på slutten, og kjørte hardt for å få samlet det til en spurt. Med drøye 2 kilometer til mål ble det samlet. Flere lag kjørte et lite opptrekk på slutten, men ingen kunne stoppe lynraske Michael Matthews.

Løypa
En ting er sikkert, og det er at dette er en ubarmhjertig løype, både for spurterne og for offensive ryttere. For sputerne blir den første bakken den verste. Den var hardere enn jeg trodde, og der er det mulig å slite ut sputerne, og også mulig å sette inn et rykk mot slutten av rittet. Etter den første bakken venter et høyfartsparti, som er ubarmhjertelig for de som angrep i den første bakken. Det går fort nedover, på brede veier. Her er det altså ingen steder å ”gjemme seg”, ingen tekniske partier (unntatt rett før bakke 2, da de passerer en bro) hvor det går fortere om man er få enn mange, og derfor vil det være vanskelig å holde på en ledelse mellom bakke 1 og bakke 2 på runden. De kommer rett og slett trillende så fort bak bakfra. Men det er kort avstand mellom de to bakkene, så orker noen å kjøre begge bakkene på maks på sisterunda, da blir det sprekker i feltet.

Bakke 2 er lettere enn jeg trodde den skulle være. Den er ganske så kort, og bør ikke være like skremmende for spurterne, som den første bakken er. Den er både kortere og slakere enn den første bakken. Det er allikevel sannsynlig at de lagene som jobber for å slite ut spurterne i den første bakken, vil angripe i den andre, siden det ikke er altfor langt til mål derifra. Men også fra den andre bakken og til mål er det veldig lettkjørt, og vanskelig å holde unna for jaktende felt. Det er med andre ord en løype som er hard for sputerne, men som ikke gir offensive ryttere noe gratis heller. Når vi legger til at oppløpet går slakt oppover, og blir enda litt brattere de siste 100 meterne, er det bare å konkludere med at denne løypa bør passe nordmennene godt. Gitt at de har en knallgod dag riktignok. Løypa er ikke så hard som mange har sagt, med mindre det kjøres knallhardt fra start til mål.