Dag 1
Etter en lang reisedag, som startet ganske raskt etter at Hushovd passerte mållinja som verdensmester, og som endte ca 23.45, var vi på mandag klar for første sykkeldag. Først dro vi og hentet syklene vi skulle leie under oppholdet, før vi bestemte oss for at Passo Gavia skulle bli det første fjellpasset vi skulle prøve oss på. Det var rimelig godt vær, så vi tenkte at siden Gavia var et veldig værutsatt fjell, passet det bra å ta det denne dagen. Ironisk nok var det denne dagen været var minst bra.
Jeg hadde absolutt ingen erfaring med å sykle fjell på denne størrelsen. De lengste bakkene jeg hadde kjørt tidligere var på ca 3 kilometer. Ikke rart jeg var rimelig nervøs da vi kjørte inn i bakken. 25,6 kilometer og 1400 høydemeter ventet. Her var det bare å ta det med ro fra start. Det var hevet over enhver tvil at tvillingene skulle være de sterkeste i bakkene. Jørgen er en av de beste mellomdistanseløperne i sin klasse, så der er kondisen rimelig god. Han er i tillegg så lett at han nesten letter hver gang et vindkast treffer han. Sebastian hadde flest sykkelmil i beina, og han syklet en kort periode for Frøy. Blant oss andre var styrkeforholdet rimelig jevnt, og det var vi som utgjorde gruppetoen. Denne dagen hang riktignok vi i gruppetoen lenge med tvillingene. Selv om de hadde rimelig lyst til å fyke av gårde opp bakken, innså de at det var unødvendig å svi av kruttet allerede i bunn av turens første bakke.
Det var heldigvis en ”flat” start på bakken. Beina mine føltes ikke særlig bra fra starten av, og tanken ”hva pokker har jeg utsatt meg for nå?” slo meg rimelig tidlig. Utrolig nok ble beina stadig bedre etter at jeg fant en rytme opp bakken. Halvveis opp i bakken kom vi inn i en liten landsby, hvor vi bestemte oss for å spise lunsj. Salat og pasta gikk rett ned, for her var det bare å samle mest mulig energi. For første gang på turen (men slett ikke siste gang) startet det mentale spillet. Jørgen mente at frem til nå hadde det bare vært lek og moro. Han hadde knapt nok merket at vi hadde syklet i motbakke. Det mest dramatiske som hadde skjedd han oppover var da han fikk buffen i kjedet. Vi konkluderte med at ”buff i kjedet” måtte være sykkelsportens svar på ”is i rubben”.
Da vi startet andre etappen mot toppen skjønte vi at Jørgen hadde hatt et poeng, da han mente at vi knapt hadde vært i motbakke. Det var utvilsomt den verste delen av bakken som gjenstod. I tillegg hadde det begynt å dryppe litt fra himmelen. Beina var såpass friske at jeg sammen med Vegard valgte å følge tvillingene da de skrudde opp farten noe. Det ble allikevel ikke den store luken ned til de andre, og jeg merket at jeg var helt på grensa. Vi var inne i et parti på ca 7-8 prosent stigning. Nå var vi utvilsomt inne i et skikkelig fjell. Det ble enda klarere da vi kom opp til en bom som viste at fjellpasset var stengt for biltrafikk. Vi smatt under bommen, og personlig syntes jeg det var helt ok med de få sekundene vi var borte fra sykkelsetet.
Både været og fjellet ble verre etter bommen. Nå regnet det tidvis ganske kraftig, og motvinden tok tak i kroppen på de åpne strekkene. Vi var nå over tregrensa, så her var det ikke mange steder å gjemme seg. Jørgen og Sebastian hadde fått nok av det rolige tempoet og seilte ifra resten av oss. Jeg tok etter hvert igjen Vegard, som hadde hengt seg på de to andre litt lenger enn jeg hadde. Vi hadde ikke store luka ned til de andre, men ”pushet” hverandre hardt. Det kom stadig hardere partier, som bikket over 10 prosent. Jeg slet til meg en liten luke på Vegard, og en herlig vinnerfølelse fylte kroppen. Jeg var sjokkerende nok på vei mot en tredjeplass, i den uformelle interne konkurransen. Det var dog en kortvarig lykkefølelse. Jeg hadde nemlig blitt litt for ivrig, og foran meg stod det en bratt vegg. Jeg ble tvunget til å stoppe, og seiersfølelsen ble etterfulgt av en forferdelig nedtursfølelse. ”Selvsagt måtte jeg gjøre denne dumme juniorfeilen” tenkte jeg. ”Heldigvis” var jeg ikke den enste som syntes det hadde blitt så bratt at det var på tide med et stopp. 100 meter lenger opp i bakken måtte Jan stoppe, og Vegard gjorde det samme. Audun og Anders (broderen) hadde jeg fortsatt bak meg da jeg etter ca 30 sekunders hvile satt meg på setet igjen. Anders hadde derimot ikke overvurdert seg selv og kjørte gnistrende i det bratte partiet. Han kom opp på siden av meg, og så uforskammet lett ut i tråkket. Han fik raskt en 5-10 sekunders ledelse på meg. Jeg begynte allerede å kjenne på ydmykelsen av å tape for lillebror. Det var ingen god følelse.
Heldigvis klarte jeg å bite meg fast på den avstanden, og da det slaket ut litt, giret jeg opp og tok opp jakten. Han var ikke veldig interessert i å kjøre alene i motvinden, og han ventet litt på meg. Vi ble rask enige om å kjøre de siste to kilometerne sammen, og dele 3. plassen. De siste par kilometerne var ganske flate, og vi dro skikkelig på. ”Å feie” oppover fjellsiden i 25 kilometer i timen var en helt sinnsyk følelse. Det var som å være proffsyklist, og jeg er sikker på at jeg følte noe av det samme som Hushovd gjør når han suser mot seier. Hånd i hånd kjørte broderen og jeg over toppen, til en delt 3. plass. Vi som var sikre på at vi var reisefølgets svakeste syklister hadde ikke bare overvunnet et vannvittig fjell, vi hadde gjort det med stil. Det var en herlig, men vannvittig kald følelse. På toppen var det ikke mer enn 4 grader, masse vind og mye regn. Det ble ikke mye tid til å ta bilder fra toppen, for her var det bare å komme seg nedover for å få tilbake veien. Sebastian passerte toppen rett foran sin bror, og tok med det første stikk. De andre kom over toppen, rett bak Anders og meg. Vegard hadde utvilsomt tatt seg mest ut, og lå langstrakt på toppen. Han var totalt ferdig!
Etter en lang reisedag, som startet ganske raskt etter at Hushovd passerte mållinja som verdensmester, og som endte ca 23.45, var vi på mandag klar for første sykkeldag. Først dro vi og hentet syklene vi skulle leie under oppholdet, før vi bestemte oss for at Passo Gavia skulle bli det første fjellpasset vi skulle prøve oss på. Det var rimelig godt vær, så vi tenkte at siden Gavia var et veldig værutsatt fjell, passet det bra å ta det denne dagen. Ironisk nok var det denne dagen været var minst bra.
Jeg hadde absolutt ingen erfaring med å sykle fjell på denne størrelsen. De lengste bakkene jeg hadde kjørt tidligere var på ca 3 kilometer. Ikke rart jeg var rimelig nervøs da vi kjørte inn i bakken. 25,6 kilometer og 1400 høydemeter ventet. Her var det bare å ta det med ro fra start. Det var hevet over enhver tvil at tvillingene skulle være de sterkeste i bakkene. Jørgen er en av de beste mellomdistanseløperne i sin klasse, så der er kondisen rimelig god. Han er i tillegg så lett at han nesten letter hver gang et vindkast treffer han. Sebastian hadde flest sykkelmil i beina, og han syklet en kort periode for Frøy. Blant oss andre var styrkeforholdet rimelig jevnt, og det var vi som utgjorde gruppetoen. Denne dagen hang riktignok vi i gruppetoen lenge med tvillingene. Selv om de hadde rimelig lyst til å fyke av gårde opp bakken, innså de at det var unødvendig å svi av kruttet allerede i bunn av turens første bakke.
Det var heldigvis en ”flat” start på bakken. Beina mine føltes ikke særlig bra fra starten av, og tanken ”hva pokker har jeg utsatt meg for nå?” slo meg rimelig tidlig. Utrolig nok ble beina stadig bedre etter at jeg fant en rytme opp bakken. Halvveis opp i bakken kom vi inn i en liten landsby, hvor vi bestemte oss for å spise lunsj. Salat og pasta gikk rett ned, for her var det bare å samle mest mulig energi. For første gang på turen (men slett ikke siste gang) startet det mentale spillet. Jørgen mente at frem til nå hadde det bare vært lek og moro. Han hadde knapt nok merket at vi hadde syklet i motbakke. Det mest dramatiske som hadde skjedd han oppover var da han fikk buffen i kjedet. Vi konkluderte med at ”buff i kjedet” måtte være sykkelsportens svar på ”is i rubben”.
Da vi startet andre etappen mot toppen skjønte vi at Jørgen hadde hatt et poeng, da han mente at vi knapt hadde vært i motbakke. Det var utvilsomt den verste delen av bakken som gjenstod. I tillegg hadde det begynt å dryppe litt fra himmelen. Beina var såpass friske at jeg sammen med Vegard valgte å følge tvillingene da de skrudde opp farten noe. Det ble allikevel ikke den store luken ned til de andre, og jeg merket at jeg var helt på grensa. Vi var inne i et parti på ca 7-8 prosent stigning. Nå var vi utvilsomt inne i et skikkelig fjell. Det ble enda klarere da vi kom opp til en bom som viste at fjellpasset var stengt for biltrafikk. Vi smatt under bommen, og personlig syntes jeg det var helt ok med de få sekundene vi var borte fra sykkelsetet.
Både været og fjellet ble verre etter bommen. Nå regnet det tidvis ganske kraftig, og motvinden tok tak i kroppen på de åpne strekkene. Vi var nå over tregrensa, så her var det ikke mange steder å gjemme seg. Jørgen og Sebastian hadde fått nok av det rolige tempoet og seilte ifra resten av oss. Jeg tok etter hvert igjen Vegard, som hadde hengt seg på de to andre litt lenger enn jeg hadde. Vi hadde ikke store luka ned til de andre, men ”pushet” hverandre hardt. Det kom stadig hardere partier, som bikket over 10 prosent. Jeg slet til meg en liten luke på Vegard, og en herlig vinnerfølelse fylte kroppen. Jeg var sjokkerende nok på vei mot en tredjeplass, i den uformelle interne konkurransen. Det var dog en kortvarig lykkefølelse. Jeg hadde nemlig blitt litt for ivrig, og foran meg stod det en bratt vegg. Jeg ble tvunget til å stoppe, og seiersfølelsen ble etterfulgt av en forferdelig nedtursfølelse. ”Selvsagt måtte jeg gjøre denne dumme juniorfeilen” tenkte jeg. ”Heldigvis” var jeg ikke den enste som syntes det hadde blitt så bratt at det var på tide med et stopp. 100 meter lenger opp i bakken måtte Jan stoppe, og Vegard gjorde det samme. Audun og Anders (broderen) hadde jeg fortsatt bak meg da jeg etter ca 30 sekunders hvile satt meg på setet igjen. Anders hadde derimot ikke overvurdert seg selv og kjørte gnistrende i det bratte partiet. Han kom opp på siden av meg, og så uforskammet lett ut i tråkket. Han fik raskt en 5-10 sekunders ledelse på meg. Jeg begynte allerede å kjenne på ydmykelsen av å tape for lillebror. Det var ingen god følelse.
Heldigvis klarte jeg å bite meg fast på den avstanden, og da det slaket ut litt, giret jeg opp og tok opp jakten. Han var ikke veldig interessert i å kjøre alene i motvinden, og han ventet litt på meg. Vi ble rask enige om å kjøre de siste to kilometerne sammen, og dele 3. plassen. De siste par kilometerne var ganske flate, og vi dro skikkelig på. ”Å feie” oppover fjellsiden i 25 kilometer i timen var en helt sinnsyk følelse. Det var som å være proffsyklist, og jeg er sikker på at jeg følte noe av det samme som Hushovd gjør når han suser mot seier. Hånd i hånd kjørte broderen og jeg over toppen, til en delt 3. plass. Vi som var sikre på at vi var reisefølgets svakeste syklister hadde ikke bare overvunnet et vannvittig fjell, vi hadde gjort det med stil. Det var en herlig, men vannvittig kald følelse. På toppen var det ikke mer enn 4 grader, masse vind og mye regn. Det ble ikke mye tid til å ta bilder fra toppen, for her var det bare å komme seg nedover for å få tilbake veien. Sebastian passerte toppen rett foran sin bror, og tok med det første stikk. De andre kom over toppen, rett bak Anders og meg. Vegard hadde utvilsomt tatt seg mest ut, og lå langstrakt på toppen. Han var totalt ferdig!
På vei nedover var Vegard den klart villeste. Den gutten blir rimelig gal når han setter seg på sykkelen, og gikk fra å være sist til først innen vi stoppet på restauranten hvor vi hadde spist lunsj på vei oppover. Der fikk vi i oss litt varme. Sebastian var nesten gjennomfrossen, og det måtte et pledd, en varmeflaske og et håndkle til før han fikk igjen varmen. På dette stoppet fikk vi også sjekket ut de noen italienske aviser. Som dere ser av bildet, var Hushovds verdensmestertittel hovedsaken. Vi syklet videre ned til Bormio hvor vi hadde base. Vi var alle fornøyde med å ha forsert Passo Gavia, og det hadde vi vel all grunn til å være? Vi hadde tross alt syklet opp til 2621 meter over havet. Men det var ikke det siste monsterfjellet vi skulle sykle i løpet av ferien…
Gleder meg til å lese resten :) Jørgen
SvarSlettGjør du virkelig det... :)
SvarSlett